Livslysten er borte.
Man prøver desperat å fade bort.
Man prøver å innbilde seg selv
At man ikke føler,
Ikke tenker,
Driter i alt.
En fasade utenpå som står der,
Uansett hva som skjer.
Verden kan falle sammen og du står der med ditt påklistra smil.
Den tar i mot shitten fra menneskene,
Mens det raser innvendig.
Og man lurer på når ødeleggelsen av selvet
Blir komplett,
Og man endelig dør.
Og man orker ikke tanken på å
Restaurere dette selvet,
Det virker komplett unødvendig.
For man er så sliten.
Og innvendig raser mursteiner,
Og du mister nesten taket og
Trekke opp rullgardina
Du har lukket igjen over sjelen din.
Men bare nesten.
Jorden under føttene dirrer.
Men fasaden holder.
Et stivnet smil,
Som den påmalte munnen til klovner på tivoli.
Et stivnet smil,
To tomme øyne,
Et skall,
Det skjuler virkelighetens sannhet:
Den døende sjel