Så langt nede,
At du tror du aldri kan finne veien opp igjen,
Legger du deg ned.
Du er så sliten at du allerede føler deg død.
Det gjør vondt når du rører på deg,
Og du fantaserer om at innvendig råtner du opp,
Skjelettet ditt smuldrer opp.
Tilslutt faller du bare ned på bakken,
Og bare noen støvkorn igjen av deg.

Du har gitt opp alt håp,
Du orker ikke kjempe mer.
Du lukker øynene,
Tenker på din fordervede kropp.
Og at den skal forte seg med å smuldre opp.

Du prøver å tenke på gode barndomsminner fra da du var liten;
Den første snøen,
Snømenner og akebakken.
Glade unger.
Du smilte.
Og du tenker på sommeren,
Enger fulle av blomster og alt er så vakkert.
Og alt du kan tenke på er denne enga.
Og du tenker på noe så enkelt som en høstdag,
Med blad som faller og så langt øyet ditt kan se,
Så ser du vakre fargekombinasjoner.
Alt er så stille.
Og du tenker at det nesten ser for perfekt ut.

Du har bare lyst til å fortelle noen om alt dette,
Om hvor vakker verdenen er.
Og du har lyst til å oppleve ting.
Og du har lyst til å løpe,
Løpe fort,
Og kjenne vinden mot ansiktet ditt igjen.
Sola som skinner.

Men du sitter her nede,
Helt fortapt.
Nå vil du ha hjelp.
Og du ligger der nede i mørket,
Og strekker armene dine opp.
Din hese stemme roper:
Hjelp…

Plutselig danner det seg en trapp foran deg,
Der i mørket.
Du ser lyset på toppen.
Det tar lang tid,
Siden du er så sliten.
Det virker uendelig.
Men alt du kan tenke på er denne vakre verdenen,
Og at du ikke kan gi opp,
Ikke ennå.

Du hører svake heiarop,
Og du ser dette lyset på toppen.
Og du skjønner at det er mange som er glad i deg.
Og at du ikke kan legge deg ned,
Du kan ikke gi opp uten å kjempe.

Det er alltid en trapp opp igjen,
Og det er alltid mennesker som bryr seg.
Hvis du bare vil innse det.
Strekk armene dine ut,
Og ta i mot hjelp..