Selvmordet

Huset var kledd om til sort. Moren travet rundt på tunge skritt med gule plasthansker på hendene. Hun vasket under sengen, vegger og tak. Hun vasket ut broren som om et menneske med en smittsom sykdom hadde bodd der og forurenset rommet med sin sykdom. Hun hadde lagt ansiktet sitt i passende folder. Helt utrykksløs stod hun på en stol med gule hansker og vasket tak. Moren vasket ut rommet hans. Hun vasket ut broren til den lille gutten. Faren satt i en stol og stirret hull i veggen. En hvit rose i en gutts små hender hang ned mot gulvet. Over huset hang en sort sky og innenfor de fire veggene var sorgen stillheten som levde.

Den lille gutten lukket øynene og holdt dem lenge igjen, før han til slutt åpnet dem igjen mot faren. Han satt fortsatt i samme stillingen. Moren vasket fortsatt. Broren til den lille gutten var fortsatt borte. Den lille gutten klarte ikke gråte. Han hadde det vondt, man kunne se det. Hele kroppsspråket viste at han hadde det vondt, men han gråt ikke. Gutten husket begravelsen, hun husket bilturen til og fra, den vonde stillheten. Mangelen på ord, på tårer og den uendelige tomheten som om han hadde mistet en kroppsdel og at det var den som ble begravet i dag. I hånden holdt han denne hvite rosen som han hadde stjålet fra sin brors grav.

Kisten var vakker, lyst tre og dekket med blomster. Den stod der helt foran i kirken. Den lille familien på tre ble vennlig geleidet nærmere og nærmere kisten. Så var gutten så nærme at han tok på kisten. Inni kisten lå broren. Noen tårer presset seg fram mot guttens vilje. Han tørket dem bort med skjorteerme. Kirken ble fort fylt, både med sorg og mennesker.

Etter sermonien gikk beina til den lille gutten sine egne veier, men de gikk etter den sorte elven av mennesker. Boren ledet følget, men han gikk ikke op egne bein. Han ble båret, sperret inne i denne vakre kisten han skulle tilbringe evigheten i. Gutten ville skrike og banke på kisten, vekke broren. Han var sint og lei seg. Han var ensom. Han lot være. Moren holdt han i hånden hele tiden. Hardt. Holdt han hardt og holdt han inn mot kroppen hennes. Han var fanget. Fanget i en mors trygge armer.

Gutten la merke til en lukt han aldri før hadde kjent. Den startet i kirken og ble bare sterkere desto nærmere man kom jordpåkastelsen. Det luktet sorg. En nesten sur eim, tjukk og svart som tjære gjorde det vanskelig å puste inn. Gutten pustet inn sorg, han klemte fingerneglene hardt mot innsiden av håndflata hans og pustet inn sorg.

Her han stod nå, kunne ikke gutten forstå, han ville ikke. Han hadde så mange spørsmål, men svarene ble begravet med broren. Broren var ulykkelig og svarene på hvorfor er hans i all evighet..

av Camilla