Hun grøsser bare hun ser det ordet. Kan det virkelig stemme? Hun stirrer lenge på papiret i journalen sin. Enda en ting de har tilføyet.

Hun tenker tilbake på barndommen sin. Hun var så mange. Det var som i et speilhus, hele oppveksten hennes, så mange bilder av henne, alle litt forskjellige, men like inni. Hun var flink til å forkle seg. Hun kledde på seg et smil, de meningene som passet seg best. Hun lot menneskene forme henne til noe hun ikke var, noe hun ikke ville være. En stund innså hun det ikke selv en gang. Hun bare svømte samme veien som alle de andre. Men hun innså at det ikke var riktig, så hun stoppet opp. Hun trengte mer tid. Hun stoppet helt opp. Så seg rundt. Så på menneskene der de kjempet om å komme først, svømme fortest, best, whatever. Og hun begynte å tenke. Hun vrengte av seg det hun hadde klistret på for å lure de andre. Det gikk. Hun lurte til og med seg selv. Hun knuste alle bildene av seg selv. Ikke noe mer speilhus. Så der stod hun, med alle de svømmende menneskene, som bare svømte en vei; den samme som alle de andre. De vet ikke at det går ann å knuse speilene, vrenge av seg bildene man har klistret på seg selv for å ligne alle de andre. De vet ikke at det går ann å stoppe opp. Tenke for seg selv. Spørre seg selv spørsmål. Mange spørsmål. Spør hun menneskene disse spørsmålene så sier de; ”Det var et godt spørsmål” og se ler de en sånn trillende, falsk, nervøs latter. Menneskene gjør henne kvalm, hvertfall de som svømmer med hjernen på lufting, uten og se, uten og høre, uten og spørre seg selv spørsmål. ”Hvem er jeg? Viktigst av alt; HVORFOR er jeg? Hva er livet? Hva er døden? Hva er vitsen? Er det en vits? En test for å se hvor lengt de kan tøye oss før vi ryker?” Dette spør hun seg selv. Det hun har kommet fram til så langt er;

”Hvem er jeg - jeg er en skygge fra den andre verden, og jeg har gått meg bort. Vi fløy, og jeg mistet fart og falt. Jeg har ikke kunnet flyve siden. Jeg har fått en tilsynelatende menneskelig kropp, men jeg er bare en skygge. Jeg ser det. De andre skyggene ser det. Men menneskene, som ikke spør seg selv og som ikke ser forbi det synlige, som ikke hører bak musikken, de kan ikke se det. Hvorfor ser bare menneskene det som er rett foran dem. Jeg skulle så gjerne kunne åpne øynene deres, la de se virkeligheten, ikke bare det overfladiske som alle kan se. Jeg ser bak ting. Jeg ser bak maskene til menneskene. Jeg ser det som ikke de andre kan se. Kall meg psykotisk, si jeg har en realitetsbrist, jeg syns det er en gave.

Jeg er observant. På lukket avdeling. Jeg sitter og stirrer på menneskene der. Jeg liker å se på menneskene. Det er sånn jeg er; jeg sitter i en krok, gjør meg usynlig, ser på menneskene der de sysler med småting. Tenker. Jeg spør dem spørsmål ingen andre har spurt dem før. Jeg snakker med pasientene som leger og psykologer ikke snakker til dem. Jeg snakker til den personen bak masken. Blir kjent med menneskene før jeg faktisk snakker med dem. Jeg er flink til å lese mennesker. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet bare hvordan jeg er. Jeg kan vel kalles et menneske, selv om jeg hater og bli sammenlignet med dem. Menneskene sier jeg ikke er noen skygge. Hvorfor ser de det ikke?

Jeg lusker meg omkring. Jeg liker ikke nærkontakt. Jeg liker ikke øyekontakt. Ser noen på meg blir jeg nesten sint. Jeg klarer det ikke. Jeg gjør meg selv usynlig, igjen. Jeg lusker meg omkring i byen. Jeg går på de samme veiene som menneskene, men de kan ikke se meg. Jeg er en freak. Med venner, når jeg snakker. De ler. De forstår meg ikke. De sier ting som; ”er du dopa igjen?” eller ”jaja, du ass”. De ser meg ikke på samme måten som jeg ser dem. Hva må jeg gjøre for å bli sett? Jeg har skreket lenge, uten å bli hørt på den måten jeg ønsker. Menneskene tror jeg er som alle andre. Psykologer og over-leger og psykiatere og gud vet hva, sier; ”ut fra tidligere pasienter, og gjennom erfaring kan vi se hva du trenger”. Men hvorfor i helvete spør de ikke MEG hva jeg ønsker? Jeg er alltid alene, selv med andre. Det er sånn det må være. Tar de på meg, legger de igjen sår på huden min. Deres hender legger igjen vonde etsende merker. Jeg prøver og vri meg unna. De tror at alt jeg trenger er mennesker som klår på meg hele tiden. Og mannfolk. Jeg hater dem. Klarer dem ikke. Er jeg alene med en mann er jeg sikker på at han skal skade meg på en eller annen måte. De psyker meg ned. Jeg er livredd dem. Og ikke vet jeg hvorfor. Hvorfor klarer jeg ikke nærkontakt? Når et barn vokser opp uten nærkontakt, uten klemmer og ros som mange andre småbarn får, da danner det seg flere lag på denne ungen, som er meg. Jeg er fortsatt en unge. Lagene vokser. For å beskytte meg selv. men selv med alle disse lagene gjør det vondt med en liten klem. Jeg må vaske det bort. Jeg liker ikke å gå i sporene til andre mennesker, da går jeg heller i grøfta i mye snø. Jeg liker ikke å ta på ting andre mennesker har tatt på. Og det er vondt. For menneskene har vært overalt. Jeg må ta på meg votter, eller dra genseren ned over hendene mine. Jeg er redd for at når jeg dør, at andre mennesker skal ta på meg uten at jeg merker det. Den tanken skremmer meg. Veldig.

Hvorfor er jeg – jeg har kommet til at det ikke er noen grunn. Det er ikke noe liv vi blir gitt, bare en eksistens. Noen kan glede seg selv over småting, noen kan bli lykkelig av penger, andre av kjærlighet, andre kan ikke bli lykkelig av noe, men bare lever som meg selv. jeg vet hvertfall at jeg ikke er alene om dette, jeg vet det finnes andre som også har forstått. Innsett at dette livet ikke er verdt og leve, og vi vil forlate det så straks vi får sjansen. Hvorfor er jeg? Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor.

Livet – det finnes ikke virkelig liv. Jeg forbinder liv med skyggene, med englene, med alt det menneskene ikke kan se. De lever ikke, men det er livet for meg. Livet er tiden det tar å finne en bra måte og forlate det på. Livet er det som skjer utenfor når jeg er innlagt på psykiatrisk avdeling. Livet er tiden. Livet er tiden. Livet er tiden. Livet er tiden som tikker av gårde. Som løper rundt omkring og maser. Jeg bruker ikke klokke, jeg lever ikke etter tiden. Jeg har mine grunner. Livet er den sangen du hører på radioen som ingen liker, men som alle nynner etter uansett. Melodien er lett. Teksten er lett. Noen ganger irriterer du deg over den sangen som alltid setter seg fast i hodet ditt. Andre ganger nynner du bare med. Du plystrer kanskje. Tramper takten med føttene dine. Kanskje danser du etter den..

Livet er den boken du ikke liker, men ikke klarer legge fra deg, du er nysgjerrig og vil ha med slutten. Du vil vite hvordan det ender.

Livet er blomstene ingen plukker. Livet er ironisk. Livet er patetisk. Livet er den ingen vil være på lag med på i gymmen, men som blir valgt til sist. Livet er ikke valgt. Livet valgte ikke deg og du valgte ikke livet, du er bare stuck med det. Livet er tiden...

Døden – Døden... Døden er det siste sukket. Det øyeblikket du alltid har drømt om, men aldri tror kan skje. Døden er når du er best i noe, og døden smiler og vil bare ha deg. Akkurat deg. Døden er lyset i tunnelen som lyser så sterkt, som trekker deg inn. Mot lyset. Døden er det eneste som kan ta bort alt det vonde. Døden lar deg ikke lide. Det finnes ikke noe himmel og helvete. Ikke sånn at er du snill kommer du til himmelen, er du slem bestiller døden, eller Gud eller hvem som bestemmer, plass til deg i helvete. Det finnes et sted for oss skyggene på jorden. Vi som er nydelige fugler, men ikke kan se det selv. Vi som har vinger, men som ikke har nok selvtilitt til å tro at vi virkelig kan fly. Noa Noa. Døden er det som blåser bladene rundt om høsten, som stille hvisker; vomeco. Vomeco. Velkommen. Han tar alle i mot, men Noa Noa er VIP-plassene.

Døden lusker seg rundt. Lukker øynene på de døde. Han er stille, forsiktig, beskjeden som han er. Døden er den alle respekterer men samtidig frykter. Noen er redd han, andre omfavner han. Jeg savner han, enda jeg aldri virkelig har møtt han. Jeg lengter etter han. Jeg lengter etter døden. Døden. Det er når du har løpt maraton så lenge at du tror du faller sammen, du orker ikke mer, men så kommer du i mål og kan puste lettet ut. Du kan falle. Faller du dypt nok, står døden deg og tar deg i mot. Døden er gleden over å se man har gått ned tre kilo. Døden er gledestårene som triller når du ser han. Døden er ingen djevel. Døden er intet menneske. Døden er en skygge, som meg. Døden, med sine svarte vinger, med sin lutende rygg, sin hese slitne stemme. Du skal ikke frykte døden, du skal ta han i mot. Du skal ta han i mot som en bror du møter for første gang. Du dør ikke. Du våkner.”

Hun lurer veldig på hvorfor ting er som de er. Hun leser mye. Sluker alt hun kommer over, hun interesserer seg for alt. Ikke fordi det gir henne glede, men fordi det bidrar til å svare på de spørsmålene som holder henne tilbake, som hun må ha svar på før hun drar. Spørsmålene blir flere og flere, hun vet ikke hvor hun skal finne svarene. Menneskenes atferd interesserer henne veldig. Hvorfor nesten alle menneskene svømmer samme veien. Hva vil de oppnå? For i hennes øyne oppnår de ikke noe med å alle disse speilene, maskene, falskheten.

Den eneste angeren hun har er det at hun har blitt glad i menneskene, til tross for de feilene og manglene noen av dem har. Hun er så glad i dem, for noen kunne hun gjort nesten hva som helst. Hun er glad i dem. Mennesker hun ikke har møtt i RL. Men som hun føler hun kjenner bedre enn noen andre hun har møtt før. Hun gikk på Internett, ga seg selv, sine ord. Hun åpnet seg som hun aldri har kunnet åpne seg før. Hun ville bare vite at hun ikke var de eneste med de tankene hun har, at hun ikke var helt alene. Og det var hun ikke. Hun ble møtt med forståelse, med omtanke, med alt det hun ikke hadde kjent før. Hun er så takknemlig, men det er også vanskelig. Som spørsmålene holder de henne tilbake. De tar henne i mot når hun nesten faller. De sier de rette tingene. De er bare glad i henne, uansett. Uvant. Skremmende. Godt. På en gang.