Hvorfor ? Spørsmålet med så få svar, men alltid tilstede. Høge fjell av dette
ordet. Tårner seg opp - og berører en himmel av sårbar hud. Tankene forsøker å
fly på flor tynne vinger kreert av litt selvtillit funnet på kistebunnen. For å
bli flenget av meg - av dine ufølsomme tanker i det du omformet dem til flyvende
piler av ord. De punkterte all oppdrift - og sendte sjelen, tankene og følelsene
inn i spinn. Styrtende mot bakken - i en storms dansende mønster. Hvorfor;
tapper meg på skulderen igjen. Hvorfor gjorde du det ? Ville du ikke se meg fly
? Unnet du meg ikke noen lykkelige åndedrag - på min ferd fra vuggen til grav ?
Ville du absolutt holde meg lenket til bakken der nede ? Var det slik at du
ønsket å eie himmelen alene ?

Du svarte ikke. Bare dro på dine skuldre. Jeg sanset likevel et trist skjær
bekle dine øyne for et øyeblikk.

Jeg snur meg. Det du ikke forstår - er at vi er to sider av samme mynt. Forstår
du ikke at du er min skygge. Du er mitt mørke - min motpol. Lar du ditt mørke
vinne det endelige slaget med mitt livgivende lys - blir vi begge forført.
Dersom du forleder meg med å signere den endelige pakten med dødens herrer -
skal du vite at du må slå følge meg hele veien; helt bak portene i dødens rike.
Jeg lo. Jeg gråt. På samme tid. For det hele var så rystende ironisk - mitt
eneste ønske var jo å leve - mens jeg søkte etter meningen med livet på dødens
scenegulv.

- abintra