Vinden river i pelsen hennes, hun
ligger stille for og ikke fryse, men
vinden gir seg ikke, den river og
sliter i henne, hun sukker og setter
seg stille opp og ser ut i den tome
skogen, et kalt mørke venter på
henne der ute.

Hun går innover skogen, hun kan
gå i en evighet, hun faller og slår
kneet sitt, hun setter seg opp og blir
sittende en god stund mens hun
værer etter liv i denne tome
skogen. Hun kjenner med ett en
gjenkjennelig duft.

Hun setter i et høyt og
skingrende ull som bæres avsted
med vinden, hun reiser seg
håpefullt og venter med stive
ører, med et kommer et svar, et
vakkert dypt ulvehyl kommer
over åsen, hun setter avsted i
raskt trav.

De møttes på mittveien, de er
begge andpustne etter den
lange løpeturen, de går mot
hverandre med stive bein og
snuser forsiktig på hverandre,
før øynene deres igjen møttes,
det er et anspent øyeblikk, vil
de kunne leve sammen? vil de
kunne være ett?

Han kaster seg mot jorden og
setter avsted innover i skogen,
før han stopper og ser på
henne med lek i blikket før han
igjen setter avsted innover i
skogen. Hun gjør et kast med
kroppen før hun setter avsted
etter han.