Gjennomsiktig

Om bevegelsen forsvinner, vil da også lengselen dra sin vei?

Hun holder fast i tynne tråder som er dømt til å ryke, og fortiden er ikke annet enn roman hun skriver om og legger til ting etter som det passer henne. Bildene henger på veggen, fra hun ble født og til nå. De henger der for å minne henne på hvem hun er, hun har så lett for å glemme det.

Hun har ingen rundt seg til å mimre med, ingen som kan minne henne på hvordan hun brukte å le, hvordan hun løp over bondens åker og aldri hadde følt seg så fri. Ingen som kan minne henne på at en gang var hun liten og trodde ingenting var umulig, hun kunne fly, hun kunne det - bare troen var stor nok.

I timevis kan hun stirre på disse ansiktene som tilhører henne selv, som om hun forventer at de skal begynne å snakke til henne. Bildene er alt hun har igjen av fortiden fordi hun har slettet ut alle minnene og byttet dem ut med mer passende minner. Når noen spør henne om fortiden hennes kan hun svare. Hun kan snakke, løgnene triller ut og menneskene rundt henne klapper seg på lårene og hyler mellom latteranfallene " Du er bare så herlig!"

Ingen vet. Ingen vet at hun er bare enda en ulykklig sjel som stirrer ut vinduet, men som ikke ser noe. de tar til takke med svarene de får, de har ingen grunn til å tvile på om minnene hennes faktisk er genuine. Hun snakker og snakker, snakker bort seg selv. Hun er bare ord. Hun er stillheten når ordene er sagt. Hun snakker så fort at tankene ikke får tid til å bryte inn og torturer sinnet hennes mellom pausene. Ingen ser. Ingen ser tårer i regn. Det er ingen som vet hvordan en ødelagt sjel ser ut selv om hun sitter rett foran dem. Noen gangen er det vanskeligst å få øye på det som står deg nærmest.

Bildene sier ingenting. Hun stryker hendene over bildene, de samme hendene som en gang foldet seg i bønn til Gud, uten at det nyttet, de samme hendene som ble lagt over ansiktet for å beskytte seg mot slag, de samme hendene som prøvde å åpne låste dører. Når fremtiden ligger der ubetrådt foran henne og alt er opp til henne, er fortiden stedet man rømmer til når man mest av alt frykter forandring. Forandring til det bedre, forandring til det verre, forandring generelt. Alle sjanser som blir gitt henne glir gjennom hendene lik vann, hun klarer ikke holde fast på dem.

Hun klarer ikke leve som nå. "Du har helsa di," sier bestemoren mens hun slår stokken mot hofta. Hva skal man med god helse og et godt immunforsvar, når alt man ønsker seg er noe fysisk å skylde det hele på? Ende opp i en sykeseng med blomster og god bedring kort, og til sist medisiner som kurerer det hele. Kanskje kreft, noe som slår henne helt ut. Uten at det nytter prøver hun å prise seg lykkelig over at hun fortsatt er i live, en noe ironisk tankegang når hun gang på gang prøver å kvele dette livets pust. Hun ender bare opp med å til sist kaste seg etter denne pusten hun nettopp har prøvd å drepe. Hun puster fortsatt og har ingen planer om å drepe pusten igjen i nærmeste framtid. Ikke fordi livet plutselig er verdt å leve, men fordi hun ikke orker hvordan folk forholder seg til henne når hun ligger der i sengen, mislykket, med selvpåførte skader. Alle anklagene, og hennes egen kropp hun prøver å rømme fra som ikke kan annet enn å svare skyldig på alle spørsmålene som blir stilt henne. Legene som rister på hodet. Alle øynene som ikke retter seg mot henne, men mot dryppet hennes, eller hjertemaskinen som piper for å forsikre seg om at hjertet fortsatt slår. Ordene som ikke kommer ut som de skal, eller ikke kommer ut i det hele tatt, alle hendene som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Hun orker ikke. Så hun puster, alt for å unngå en konfrontasjon. Så slipper de å diskutere dem i mellom hvem som har skyld i ødeleggelsen, hvem som fikk henne til å svelge alle pillene og åpne sine egne armer. Ingen forstår, ingen har skyld.

av Camilla